Er nettredaktører ordentlige redaktører?

Forfatter og foreleser innen fagfeltet informasjonsdesign Per O. Asplund mener at norske nettredaktører ikke er ordentlige redaktører. Han hevder at nettredaktørene som regel kun er såkalte «put-it-uppers», det vil si en som kun plasserer eller «putter» stoff av ulikt slag mer eller mindre tilfeldig på en organisasjons nettsted.

De plasserer stoffet etter noen svært dynamiske og uformelle interne regler som omverdenen ikke forstår. Og disse «reglene» har vanligvis ikke noe med alminnelige presserutiner å gjøre. Ser man på det som blir eksponert på de mange webstedene hos landets største organisasjoner, blir man ofte slått av hvor håpløst «internt» det hele ser ut til å være. De har det ikke så lett alle disse «lissomredaktørene».
Per O. Asplund

Asplund mener at det er et problem at det er mange innholdsleverandører til en organisasjons nettsider, fordi slike skribenter ikke kan noe om skriving for nettmediet eller innehar forståelse av hvordan de best kommuniserer med organisasjonens målgrupper. Nettredaktørene har lite eller ingenting å komme med mot slike interne journalister eller «fagpoeter», som Asplund kaller dem, og derfor sitter nettredaktøren kun hjernedødt og publiserer alt som ramler inn av stoff – uavhengig av om det er bra eller dårlig.

Påstandene holder ikke mål. Først og fremst er nettredaktøryrket i ferd med å bli «voksent» her på berget. For noen år siden var nettpublisering noe du drev med ved siden av alt annet du holdt på med som informasjonsmedarbeider, men i dag er nettredaktør blitt en etablert stillingstittel med eget innhold. En nettredaktør anno 2006 har gjerne helhetsansvar for drift og videreutvikling av en organisasjons internettjenester. En del har også reelt lederansvar for en nettredaksjon og er redaksjonelt ansvarlig overfor eventuelle andre interne bidragsytere. Det er selvsagt ikke slik for alle nettredaktører ennå, da det i enkelte organisasjoner fremdeles er liten forståelse for hvilke kunnskaper som kreves for profesjonelt å drive nettbasert kommunikasjon. I forhold til slike nettredaktørskjebner er Asplund tross alt på sporet av noe i sin bloggpost.

Nettredaktørundersøkelsen 2006, som internettrådgiver Nina Furu står bak, viser at 37 prosent av nettredaktørene har overordnet ansvar for alt innhold. I tillegg har 27 prosent svart at de i praksis har ansvar for alt innhold, men ikke er formelt ansvarlige. Kun 3,5 prosent sier de ikke har noe ansvar for innholdet. Når det gjelder lederansvar, er det bare litt over 20 prosent som har lederansvar for andre ansatte.

I de fleste organisasjoner er det mange som skriver tekster til nettet (74 prosent), men disse tekstene legges i de fleste tilfeller ikke rått og usensurert ut på nett. I 21 prosent av tilfellene er det én person som godkjenner hva som skal publiseres, mens 68 prosent av nettredaktørene i undersøkelsen har svart at det er flere enn én som har myndighet til å godkjenne stoff før publisering. De fleste som arbeider med nettet gjør med andre ord redaksjonelle vurderinger og eventuelt redigerer stoffet før publisering.

For ytterligere å bygge opp under påstanden om at nettredaktører ikke er ordentlige redaktører, lister Asplund også opp hva det vil si å være redaktør. Først og fremst gjelder dette at en redaktør skal ha styrings- og beslutningsmyndighet overfor ulike innholdsleverandører. Kriteriene skal også gjelde nettredaktørene, men det mener han de ikke gjør. Som Nettredaktørundersøkelsen 2006 viser, har 64 prosent overordnet ansvar for innholdet – formelt eller i praksis. Asplunds påstand om at nettredaktører ikke er redaktører, har derfor ikke hold i den norske virkeligheten.

Nettredaktørundersøkelsen 2006 ble for øvrig omtalt her i huset 26. juni 2006.