Amerikaneren Justin Foster åpnet konferansen med å snakke om hvordan du kan bruke video til markedsføring og e-handel (video commerce). I et interessant foredrag snakket han om at vi kommer til å se mer og mer bruk av video på internett framover, blant annet på grunn av økende bredbåndsutbredelse. Video er et engasjerende medium som kan bygge tillit til virksomheten din, og det er populært fordi det er lett å dele – jf. YouTube og andre videodelingsnettsteders popularitet. Foster nevnte et interessant case for å vise hvor effektivt bruk av video kan være for netthandel, nettbutikken eBags. De testet en gruppe varer som ikke hadde video på produktsiden mot en gruppe varer som hadde en relevant videosnutt på produktsiden. Produktsidene med video hadde en merkbart høyere konverteringsrate – i noen tilfeller over 100 prosent – sammenlignet med sidene uten video. Veldig interessant og definitivt noe å tenke på, også for dem som ikke arbeidet med e-handelsnettsteder. Slik jeg ser det kan slike funn også overføres til andre typer nettvirksomheter, for eksempel offentlige informasjonsnettsteder som kan hjelpe brukerne sine gjennom strategisk bruk av video.

I det neste foredraget snakket .IXDs Karl Philip Lund om e-postmarkedsføring. For meg personlig er ikke dette direkte relevant i det daglige, men det var uansett nyttig å høre litt om hvordan de tenker. Det neste som skjedde av interesse (i tillegg til lunsjen) var Martin Vikesland fra Netlife Researchs innlegg om strategiprosesser. Han guidet oss gjennom fem steg fra strategi til visuelt design, og understrekte at det viktigste er å huske på at strategien må gjennomsyre et nettsted for at du skal lykkes med satsingen.

Dagens største nettkommunikasjonskjendis var nok BJ Fogg, som holdt et morsomt foredrag om hvordan du kan utløse og endre atferd på nett. Han mener internett er veldig egnet til å overtale mennesker til å utføre en ønsket handling; internett er en plattform for overtalelse, sosiale nettverkstjenester er plattformer for overtalelse og mobiltelefoner vil bli plattformer for overtalelse. Han nevnte at det er mange som ikke helt liker begrepet overtalelse (persuasion), men han mener det er positivt fordi «hvem som helst» kan lage en Facebook-applikasjon eller andre tjenester som overtaler nettbrukere til å gjøre ønskede handlinger. Makten til å kunne overtale ligger med andre ord ikke først og fremst hos mektige bedrifter eller myndigheter, men hos «folk flest».

.IXDs blogg Kuttisme.no og Netlife Researchs blogg IAllenkelhet liveblogger for øvrig fra Webdagene 2008.

Lista er fritt oversatt av undertegnede.

1. Tilatelser
   Sosiale nettjenester gir deg muligheten til å kontrollere hvem du vil åpne opp tilgangen til og hvem som vil ha kontakt med deg. Derfor, ikke bløff nettverket ditt eller spam andre med voldsomme mengder oppdateringer – til slutt vil du kun oppnå å bli blokkert av andre brukere.
2. Relevans
   Ikke legg til hvem som helst som «venn» eller «kontakt». Begrens antallet til dem du for eksempel har felles interesser med, og send kun direktemeldinger og tilsvarende til de av kontaktene dine som kan ha interesse av det.
3. Relasjoner
   Det er en smule opplagt at sosiale medier handler om relasjoner og nettverksbygging. Relasjonsbygging begynner med en kontaktinvitasjon, det slutter ikke med det. Derfor, kommuniser med kontaktene dine.
4. Integritet
   Ikke utgi deg for å være noen annen enn den du er. Blir du avslørt som en annen enn den du er, forsvinner kontaktene dine før du vet ordet av det. Kontaktene dine har i utgangspunktet lagt deg til for å bli bedre kjent med deg.
5. Fokus
   Det er veldig lett å registrere seg og bli medlem av sosiale nettverkstjenester, men du får ikke mye ut av medlemskapet hvis du ikke legger en innsats i det. For eksempel bør du ha en oppdatert profil og kommunisere med andre brukere av tjenesten jevnlig. Har du for mange tjenester å holde styr på? Konsentrer deg om et lite antall tjenester som passer deg, fokuser innsatsen der og meld deg ut av de andre.
6. Skill mellom tjenestene
   Ulike tjenester har ulike fordeler og styrker. For eksempel passer LinkedIn best for karriererelatert nettverking, MySpace for å dele interessene dine, Digg for å dele (teknologi)nyheter.
7. Personlighet
   Sosiale nettverkstjenester handler om relasjoner mellom personer, ikke profiler. Ta i bruk mulighetene tjenesten har for at du skal kunne uttrykke deg. 
8. Gi av deg selv
   Du må gi for å få, er det noe som heter i den virkelige verden. Dette gjelder utrolig nok også sosiale medier. Hvis du for eksempel ønsker å bli anbefalt av andre på LinkedIn, skriv anbefalinger av andre. Vil du at andre skal følge Twitter-profilen din, følg andre.  
9. Gi noe av verdi
   For enhver sosial nettverkstjeneste er dette det viktigste punktet å huske. Gjør hva du kan for at for eksempel innleggene, oppdateringene, profilene og bokmerkene du deler er så verdifulle for andre som mulig. 

Det er mye fornuftig å lese ut av denne lista etter min mening. I jungelen av sosiale nettverkstjenester er det kanskje bare en liten håndfull du trenger å bry deg om, blant annet basert på interessene dine og hvor likesinnede befinner seg. Det gjelder med andre ord å finne ut hvilke som passer for deg og deretter legge inn tid og innsats i disse. Min erfaring er at du da vil få mye nytte og glede av de tjenestene du bestemmer deg for å konsentrere deg om.

Per i dag er jeg registrert i mange sosiale nettverkstjenester, men det er tross alt relativt få jeg har et aktivt forhold til. Hovedsakelig kan jeg oppsummere mitt sosiale nettverksliv ved at bloggen på sett og vis er «hjemstedet» mitt på nett. Ellers holder jeg blant annet litt liv i Facebook-profilen min, for her befinner fremdeles mange av mine venner og kjente seg fremdeles. Jeg bruker Ma.gnolia til sosial bokmerkedeling og cven er sånn passe oppdatert på LinkedIn. Jeg er også halvaktiv på Twitter, hvor jeg strengt tatt ikke helt har funnet formen ennå. Andre tjenester hvor jeg er registrert, har jeg enten bare vært innom for å forske litt eller har en passiv profil for tilgangens skyld. 

Hvilke sosiale nettverkstjenester konsentrerer du deg om? Har du en bevisst strategi for bruken av dem?

Mens kommunikatørene ønsker at journalistene skal finne presseinformasjonen via Google-søk, er flertallet i undersøkelsen skeptiske til å være synlige via betalt annonseplass. Skepsisen er enda større til å prøve å nå brukere av sosiale medier, blant annet mener bare 40 prosent at bloggsøk er en relevant kanal for å nå ut med virksomhetsinformasjon, mot 83 prosent for nyhetssøk.

Som blant annet denne undersøkelsen antyder, er søkemotorsynlighet et opplagt satsingsområde for kommunikatører. For det første må journalister og andre målgrupper lett kunne finne etterrettelig og oppdatert informasjon om virksomheten, og for det andre bør det være lett å finne aktuelle saker som kommunikatørene ønsker å nå ut med. For å nå et slikt mål, er det kun langsiktig og ryddig nettstrategi som hjelper. Søkemotoroptimalisering er som kjent ikke gjort over natta, men må være en høyt prioritert oppgave for kommunikatører anno 2008.

20. og 21. september deltok jeg og mange andre nettkommunikatører av ulikt slag på konferansen Webdagene 2007 ved Soria Moria på Voksenkollen i Oslo. Det ble to dager fullpakket med (stort sett) interessante innlegg og diskusjoner rundt nettrelaterte tema som brukertesting, søkemotoroptimalisering, webdesign og – eh – jazz. De tilsynelatende flinke menneskene i NetLife Research og .IXD stod bak det vellykkede arrangementet.

Det jeg personlig fant mest interessant fra torsdagen var NetLife Researchs erfaringer med brukertester, samt Are Hallands kjernemodell og Ove Dalens innlegg om effektivt innhold. Reality Maps skjønte jeg vel igrunnen ikke helt poenget med, mens dagens höjdare må sies å ha vært Carl Stormer og The Real Things foredrag om hva vi kan lære av jazzkvartettens besetning med ulike «typer» og deres evne til improvisasjon.
– Tenk mer, jobb mindre, var jo et godt poeng som Stormer trakk fram…

På fredagen var det også mye interessant, først og fremst Roar Eriksens foredrag om søkemotoroptimalisering. Dessuten var foredragene om webutvikling og interaksjonsdesign med henholdsvis .IXDs Christian Johansen og Teodor Bjerrang verdt å få med seg.

Ellers var det jo hyggelig å møte kjente og ukjente på konferanse, både folk jeg har studert sammen med, jobbet med og de jeg bare har «møtt» på dette internett tidligere – eksempelvis Martin Bekkelund, som for øvrig mottok velfortjent bloggskryt av søkemotoroptimaliseringsforedragsholder Roar Eriksen.

Les mer om Webdagene 2007 i NetLife Researchs bloggpost om arrangementet. Jeg har for øvrig også jobblogget litt, både om torsdagen og fredagen.

1. Svært mange nordmenn er nettbrukere
2. Internett er blitt brukernes førstevalgsmedium
3. Internett er verdens mest kosteffektive informasjonskanal
4. Internett bidrar til bedriftens bunnlinje
5. Internett er det tredje største mediet (og det raskest voksende)
6. Internett gir deg muligheten til å nå nye markeder
7. Internett lar deg nå ut til brukerne raskere enn noe annet medium
8. Internett er tilgjengelig hele døgnet
9. Internett gir muligheter som ikke finnes i andre kanaler
10. Konkurrentene dine gjør det

Det er mye godt å si om denne lista, men slik jeg ser det er enkelte av argumentene viktigere enn andre. Punkt 1 og 2 er først og fremst viktig å ta innover seg. Internett er blitt «voksent» og flere og flere brukere har fått et naturlig forhold til mediet. Når slo du sist opp i papirtelefonkatalogen i stedet for en av de nettbaserte katalogene? Når betalte du sist en regning over skranken i banken i stedet for i nettbanken? Hvis du lurer på mer informasjon om et emne, slår du først opp i bøker eller foretar du søk på nett? Nettopp. Internett er blitt førstevalget for å bruke et bredt spekter av tjenester.

Med tanke på organisasjoner og virksomheter vil jeg også trekke fram punkt 6 som spesielt viktig. Nye markeder og målgrupper befinner seg på internett, og det er mulig å lykkes for relativt små aktører med gode ideer og smarte folk – uavhengig av tradisjonelle faktorer som geografisk beliggenhet.

Hele lista med forklaring og kilder er å finne på Furus nettsted Nettredaktor.no.

Utviklingen av offentlige internettjenester og -tilbud i Norge har mye av de samme trekkene som i Storbritannia. Norge.no, den norske inngangsportalen til offentlige tjenester, ble lansert 24. januar 2000. Nettjenesten har kontinuerlig blitt forbedret og videreutviklet siden oppstarten og kan i grove trekk sies å være bygd etter samme supernettstedsideal som britiske Directgov. På Norge.no skal du finne alt du trenger av offentlig informasjon, men finner du ikke svar på det du lurer på er det bare å spørre på direkten via direktemeldinger (instant messaging), ringe, sende sms eller e-post. Under Norge.no er i tillegg endelig Min side-satsingen kommet ordentlig igang.

Trenden med én eller et fåtall innganger til offentlig informasjon og tjenester er både fornuftig og nødvendig. Hvis jeg kan stole på at jeg via én inngang som Norge.no finner all informasjon som er relevant for meg og enkelt kan kommunisere med de jeg trenger kontakt med i forskjellige sammenhenger, er dette et definitivt framskritt. Et utall nettsteder er like forvirrende som det i enkelte tilfeller kan være å finne fram til riktig etat.

Hammersley sier at journalistrollen er i endring som følge av nettmedienes utvikling. Han mener nettjournalister bør benytte seg av det virkemidlet eller den kanalen som til enhver tid og i hvert enkelt tilfelle er mest hensiktsmessig, være seg tekst, bilder, video eller lyd – eller en kombinasjon av disse. I The Guardian blir alt som produseres, enten det er av papir- eller nettjournalister, publisert på nett med en gang det er levert. Hammersley mener det ikke er en god strategi å holde igjen stoff til papiravisa som mange fremdeles gjør, og The Guardian tenker slik sett mer og mer som en kringkaster á la BBC eller CNN.

Jeg har tro på denne utviklingen for nyhetsmedier på nett. BBC News på nett, som Hammersley også nevner, er etter min smak verdens beste nyhetstjeneste. Her har du alt fra kjapt oppdaterte nyheter, bredde i stofftilfanget, mengder av dybde- og fordypningsstoff og aktiv bruk av alle tilgjengelige kanaler som for eksempel tekst, bilder, video, lyd, podcaster og blogger. Dette er veien å gå også for norske nyhetsmedier, hvor Dagbladet blant flere andre for så vidt er i gang med å prøve og feile innenfor denne utviklingen. I norske avishus med fallende opplagstall sitter det nok likevel langt inne å satse på en såpass radikal strategi som The Guardians, hvor altså alt ferdig stoff publiseres på nett umiddelbart. Jeg tviler sterkt på at de tør innføre en slik strategi med det første. Men er det smart å vente? Utviklingen som Hammersley snakker om synes jeg mer og mer ligner på et paradigmeskifte for nyhetsmedier på nett.

«Hvis det finnes en eneste rendyrket skrivende papirjournalist, som bare skriver tekst til papiravisa og ikke publiserer noe til nett, igjen om fem år, blir jeg overrasket.»
Ben Hammersley

De plasserer stoffet etter noen svært dynamiske og uformelle interne regler som omverdenen ikke forstår. Og disse «reglene» har vanligvis ikke noe med alminnelige presserutiner å gjøre. Ser man på det som blir eksponert på de mange webstedene hos landets største organisasjoner, blir man ofte slått av hvor håpløst «internt» det hele ser ut til å være. De har det ikke så lett alle disse «lissomredaktørene».
Per O. Asplund

Asplund mener at det er et problem at det er mange innholdsleverandører til en organisasjons nettsider, fordi slike skribenter ikke kan noe om skriving for nettmediet eller innehar forståelse av hvordan de best kommuniserer med organisasjonens målgrupper. Nettredaktørene har lite eller ingenting å komme med mot slike interne journalister eller «fagpoeter», som Asplund kaller dem, og derfor sitter nettredaktøren kun hjernedødt og publiserer alt som ramler inn av stoff – uavhengig av om det er bra eller dårlig.

Påstandene holder ikke mål. Først og fremst er nettredaktøryrket i ferd med å bli «voksent» her på berget. For noen år siden var nettpublisering noe du drev med ved siden av alt annet du holdt på med som informasjonsmedarbeider, men i dag er nettredaktør blitt en etablert stillingstittel med eget innhold. En nettredaktør anno 2006 har gjerne helhetsansvar for drift og videreutvikling av en organisasjons internettjenester. En del har også reelt lederansvar for en nettredaksjon og er redaksjonelt ansvarlig overfor eventuelle andre interne bidragsytere. Det er selvsagt ikke slik for alle nettredaktører ennå, da det i enkelte organisasjoner fremdeles er liten forståelse for hvilke kunnskaper som kreves for profesjonelt å drive nettbasert kommunikasjon. I forhold til slike nettredaktørskjebner er Asplund tross alt på sporet av noe i sin bloggpost.

Nettredaktørundersøkelsen 2006, som internettrådgiver Nina Furu står bak, viser at 37 prosent av nettredaktørene har overordnet ansvar for alt innhold. I tillegg har 27 prosent svart at de i praksis har ansvar for alt innhold, men ikke er formelt ansvarlige. Kun 3,5 prosent sier de ikke har noe ansvar for innholdet. Når det gjelder lederansvar, er det bare litt over 20 prosent som har lederansvar for andre ansatte.

I de fleste organisasjoner er det mange som skriver tekster til nettet (74 prosent), men disse tekstene legges i de fleste tilfeller ikke rått og usensurert ut på nett. I 21 prosent av tilfellene er det én person som godkjenner hva som skal publiseres, mens 68 prosent av nettredaktørene i undersøkelsen har svart at det er flere enn én som har myndighet til å godkjenne stoff før publisering. De fleste som arbeider med nettet gjør med andre ord redaksjonelle vurderinger og eventuelt redigerer stoffet før publisering.

For ytterligere å bygge opp under påstanden om at nettredaktører ikke er ordentlige redaktører, lister Asplund også opp hva det vil si å være redaktør. Først og fremst gjelder dette at en redaktør skal ha styrings- og beslutningsmyndighet overfor ulike innholdsleverandører. Kriteriene skal også gjelde nettredaktørene, men det mener han de ikke gjør. Som Nettredaktørundersøkelsen 2006 viser, har 64 prosent overordnet ansvar for innholdet – formelt eller i praksis. Asplunds påstand om at nettredaktører ikke er redaktører, har derfor ikke hold i den norske virkeligheten.

Nettredaktørundersøkelsen 2006 ble for øvrig omtalt her i huset 26. juni 2006.

• Skriving for nett
• Redigering av tekst
• Strukturering
• Opphavsrett på nett
• Publisering av personopplysninger
• Lenker
• Søkemotorer
• Det redaksjonelle arbeidet
• En sjekkliste for ferdige nettsider

Wackå skriver kortfattet og enkelt innenfor emnene ovenfor, og presenterer på denne måten i grove trekk hva en nettredaktør bør kunne. I og med at «Webbredaktörens ABC» er skrevet på svensk og ut fra svenske forhold, passer den også godt inn i virkelighetsbildet til norske nettredaktører eller informatører som helt eller delvis arbeider med nettmediet. For eksempel stemmer kapitlene om opphavsrett og personopplysninger også med norske forhold. De andre kapitlene er mer universelle, og passer dermed godt for nettredaktører generelt. Publikasjonen passer også bra som et utgangspunkt nettredaktører kan bruke for å utarbeide for eksempel en manual eller ei smørbrødsliste for kolleger som er bidragsytere til inter- og intranettsider. I et slikt tilfelle vil prinsipper for skriving for nett først og fremst være aktuelt å framheve.

«Webbredaktörens ABC» er utgitt med en såkalt Creative Commons-lisens, som betyr at du kan dele publikasjonen med så mange du vil så lenge det ikke er til kommersielt bruk.

En intranettstrategi bør være en enkel beskrivelse av hvordan intranettet skal fungere og hvordan det skal administreres, vedlikeholdes og videreutvikles. Strategidokumentet bør ikke være over en vanlig A4-side i lengde og designet for alle i organisasjonen som har noe med intranettet å gjøre, eksempelvis innholdsleverandører/forfattere. Ansvaret for strategien bør ligge i intranettredaksjonen, ikke i ledelsen. Hovedmålet for strategien må være å gi svar på vanlige spørsmål og problemstillinger, og være et verktøy for å løse vanskelige problemstillinger.

James Robertsons fem hovedpunkter for intranettstrategien:

1. Hovedsiden
   Alle deler av organisasjonen ønsker mest mulig at «sitt» område på hovedsiden. Strategien må derfor si hva som hører hjemme og – mer viktig – hva som ikke hører hjemme på hovedsiden.
2. Førstegangspublisering
   Intranett må være hovedkilde, dvs. der hvor informasjonen publiseres først. Hvis informasjonen er kommunisert tidligere, for eksempel via e-post, skal den ikke publiseres på intranett etterpå.
3. Strategi for informasjonsadministrasjon
   Organisasjonen må ha en enkel strategi på én side for hvert informasjonshåndteringssystem som er i bruk, slik at medarbeiderne kan vite hva som skal brukes når.
4. Oppskrift for forfattere
   En enkel «smørbrødsliste» beregnet på innholdsleverandører/forfattere må være tilgjengelig. Denne beskriver kort hvordan du skriver, hvordan du bruker publiseringsløsningen og hvem du kan spørre for å få hjelp.
5. Eierskap
   Det må være klart hvem i organisasjonen som har ansvaret for å drifte, administrere og videreutvikle intranettet. Dette kan for eksempel være en fast intranettredaksjon eller en intranettredaktør med overordnet ansvar.

Via bloggen elearningpost.