I en artikkel skrevet av undertegnede i fagbladet Kommunikasjon nr. 5/2009, kan du lese mer om Difis kvalitetsvurdering av offentlige nettsteder.

Resultatene fra årets kvalitetsvurdering blir offentliggjort på konferansen «Kvalitet på nett» 3. desember.

Mer informasjon om årets kåring, kriteriesettene og verktøyene Difi bruker, finner du på Difis nettsider. Resultater fra tidligere års kåringer er å finne på Norge.no.

Se også Kommunikasjon nr. 5/2009.

Spørsmålet er stilt av informasjonssjefer i departementene og ved Statsministerens kontor, som har nedsatt en arbeidsgruppe som vurderer hvordan departementene skal forholde seg til sosiale medier. Gruppa ledes av Kjell Brataas i Nærings- og handelsdepartementet, som presenterte hvilke tanker de har om temaet. Departementets sosiale medier-gruppe har blant annet en blogg, der temaet sosiale medier i offentlig sektor diskuteres.

Sosiale medier er en holdning, ikke en teknologi.
Kjell Brataas, Nærings- og handelsdepartementet

Look to Britain

Brataas viet mest tid i sitt innlegg på gruppas inspirasjonskilder innen offentlig sektor internasjonalt. Han trakk spesielt fram den britiske regjeringens bruk av sosiale medier, som statsministerens tilstedeværelse på Twitter er et eksempel på. De som arbeider for regjeringen har frihet til å prøve og feile litt, og policyen de skal følge er enkel: tenk gjennom om det du gjør kan skade statsministeren. Hvis ikke, kan du gjerne prøve det ut og for eksempel lansere en betaversjon.

Andre interessante britiske eksempler er muligheten til å møte og stille videospørsmål til statsminister Gordon Brown på YouTube, og på nettstedet TweetMinister kan du følge britiske politikeres tvitring samlet på ett sted.

EU Tube og Obama-effekten

Gruppa har også vært på studietur til Brüssel for å se hva EU-systemet gjør innen sosiale medier, og har blant annet sett på den europeiske unionens YouTube-kanal EU Tube og bloggen til europakommisjonens Margot Wallström. Brataas og kompani har selvsagt også latt seg imponere av Barack Obamas bruk av sosiale medier i den amerikanske presidentvalgkampen i fjor. Brataas kalte til og med Obama en drivkraft for utbredelsen av sosiale medier.

Hva bør offentlig sektor gjøre?

Dagens spørsmål er altså hvilke muligheter kommunikatører i offentlig sektor har. Ifølge Kjell Brataas vil sosiale medier uansett kun være et tillegg til eksisterende kanaler som Regjeringen.no.

Brataas anbefaler:

• Være til stede der folk er
• Bruke eksisterende løsninger, departementene skal ikke lage et eget Facebook
• Lytte til samtalen i sosiale medier er en god start

Gruppa har også diskutert spørsmålet om hvordan offentlig sektor skal forholde seg til kravet om journalføring og innsynskrav. Skal for eksempel Twitter-meldinger journalføres på linje med annen offentlig korrespondanse? Det er definitivt et aktuelt og interessant spørsmål – som offentlige kommunikatører må finne ut av raskt.

Oppdatering 8. mai 2009
Brataas’ presentasjon tilgjengelig via SlideShare:

Etter dette lurer jeg likevel på hva departementene egentlig har gjort så langt? Jeg synes ikke det kom fram i særlig grad i Brataas’ innlegg i dag, men det kommer kanskje en rapport eller en konklusjon fra gruppa snart?

Kineser i twittersfæren

Etter Brataas’ innlegg kom Jan Omdahl, journalist i Dagbladet.no med nye medier som hovedfelt, med sine synspunkter på hvordan offentlig sektor kan forholde seg til sosiale medier. Han sjokkerte muligens de rundt 130 kommunikatørene i salen ved ikke å bruke en PowerPoint-presentasjon, men han greide nok fint å holde på oppmerksomheten vår likevel…

Omdahl snakket mest om Twitter, som flere og flere fatter interesse for. Han mener at profesjonelle virksomheter som oftest er veldig annerledes i formen enn vanlige folk på Twitter. Han beskrev virksomheters tilstedeværelse på Twitter med at «det av og til føles som at noen kommer inn i rommet vi er i og snakker kinesisk». Det er med andre ord vanskelig å treffe riktig, ha det sosiale mediets «musikalitet» under huden.

Omdahls råd til offentlige virksomheter i sosiale medier:

• Vær som de andre, snakk som de andre
• Gi av deg selv, vær personlig
• Still gode spørsmål
• Lenk til interessant stoff, ikke bare eget

Spørsmålet er ikke hva Twitter kan gjøre for deg. Spørsmålet er hva du kan gjøre for Twitter.
Jan Omdahl, Dagbladet.no

Les også: innlegg på Twitter om dagens medlemsmøte

Atlanterhavsveien, Møre og Romsdal. Foto: Visitnorway.com

Vinneren av Kommunikasjonsforeningen og Dataforeningens pris for årets nettsted 2008 er Visitnorway.com, det offentlige Norges nettsted for turister. I sin grunngiving skriver juryen at Visitnorway.com gjennom luftige og innbydende sider, brukertilpasset navigasjon og god søkefunksjonalitet gir utenlandske turister en entydig og attraktiv inngang til opplevelser Norge har å by på.

Juryen skriver videre blant annet at nettstedet er godt søkemotoroptimalisert, noe de anser som spesielt viktig for et nettsted av denne typen. Nettstedet har fått minus i kategoriene «Tilgjengelighet» og «Tekst og kommunikasjon», men i artikkelen som i skrivende stund (19. mars 2009) står på Kommunikasjonsforeningens nettsider, mangler det utfyllende informasjon om hva juryen konkret har gitt nettstedet trekk for.

Det er for øvrig også nevnt at nettstedet Visitnorway.com fremdeles er under utvikling. Det er litt merkelig at juryen faktisk påpeker dette punktet spesielt, for slik jeg ser det er et nettsted aldri ferdig, det er alltid under utvikling! Endring ligger i nettets natur og folka som arbeider med Visitnorway.com kan derfor ikke sette punktum, si seg fornøyd med nettstedet og la det surre og gå uten kontinuerlig å arbeide med forbedringer og videreutvikling.

Uansett, i tillegg til at juryen kåret en vinner, har de også kåret andre- til femteplass:
2. Vinmonopolet
3. Skanska
4. Vegvesen.no
5. Statens pensjonskasse

Kommunikasjonsforeningens kåring av årets nettsted gir selvsagt ikke en fasit på hva som objektivt sett var det beste kommunikasjonsbransjerelaterte nettstedet det foregående året. Blant annet er det kun nettsteder som selv melder seg på og betaler en avgift som er med i vurderingen. Etter min mening gir kåringen likevel en viss mening og inspirasjon for nettkommunikatører, fordi det alltid er noe å lære av hva andre nettsteder gjør og – ikke minst – har lykkes med.

Kåringen ble offentliggjort under Kommunikasjonsdagen 18. mars 2009, men jeg var ikke selv til stede denne gangen. Det er åttende gangen prisen for årets nettsted deles ut.

Sosiale medier

Undersøkelsen er besvart av 863 norske kommunikatører og er et samarbeid mellom Sermo Consulting, Kommunikasjonsforeningen og Research International. Sermos Marius Eriksen og Thomas Tangen presenterte undersøkelsen på et frokostmøte i regi av Kommunikasjonsforeningens lokallag i Oslo og Akershus 20. november, hvor undertegnede var til stede i den fullbookede salen.

Eget nettsted viktigst

Undersøkelsen viser at kommunikasjonskanalen som er suverent mest brukt av norske kommunikatører, er virksomhetens eget nettsted. Hele 91 prosent av respondentene har svart «eget nettsted» på spørsmålet om hvordan bedriften kommuniserer med de viktigste målgruppene i dag. Dette svaret er lett å si seg enig i, for nettstedet vil ofte være det første møtet du har med virksomheten og er derfor avgjørende for førsteinntrykket. Nettstedet er rett og slett virksomhetens ansikt utad.

Når det gjelder andre- og tredjeplassen blant kommunikasjonskanaler, er dette to kanaler jeg ikke hadde forventet skulle ligge såpass høyt på listen; (2) deltagelse på messer og (3) konferanser og annonser i avis. Avisannonser?! Hvorfor? Hvilken effekt mener norske kommunikatører de har av denne kanalen? Sosiale medier, derimot. er for eksempel per i dag bare den niende mest brukte kanalen. Jeg tror sosiale medier er kanaler flere vil tørre å teste ut framover, men tallene gir likevel et hint om at det kommer til å ta tid før sosiale medier og andre relevante nettkanaler (som ikke er ens eget nettsted) blir vurdert på lik linje med mer etablerte kommunikasjonskanaler.

Facebook brukes personlig

Som enkeltpersoner bruker norske kommunikatører derimot sosiale medier aktivt. For eksempel oppgir 31 prosent at de regelmessig benytter Facebook og selv bidrar med innhold på nettjenesten. Åtte prosent er aktive som brukere og bidragsytere i bloggsfæren, mens sju prosent bruker og bidrar på Wikipedia. Kommunikatørene ser først og fremst sosiale mediers potensiale på det private planet, for 57 prosent mener sosiale medier er en fin måte å holde kontakt med venner og familie på. 47 prosent mener sosiale medier har et potensiale i markedsføring, mens bare 31 prosent ser for seg å bruke sosiale medier til å bli kjent med målgruppene, 18 prosent mener det er en fin måte å ha dialog med målgruppene på.

11 prosent av bedriftene bruker sosiale medier i stor eller ganske stor grad. Av disse er det under halvparten (46 prosent) som har innsikt i effekten bruk av sosiale medier har på produkter eller tjenester. Kun 18 prosent har en eller annen form for overvåkning av hva som skrives og menes om dem i sosiale medier. Norske kommunikatører kommer for øvrig ikke på noen virksomheter i Norge som har brukt sosiale medier som kommunikasjonskanal med hell. For eksempel er det bare to prosent som trekker fram Opera Software som en suksesshistorie om bruk av sosiale medier til markedsføring og dialog med de viktigste målgruppene.

Kom igang!

Med andre ord virker det som at tanken om sosiale medier som en seriøs kommunikasjonskanal trenger mer tid i den norske kommunikasjonsbransjen. Vi kan dermed ikke forvente å finne sosiale medier i kommunikatørens verktøykasse med det første, selv om for eksempel Barack Obamas bruk av internett og sosiale medier i presidentvalgkampen har fått mye oppmerksomhet og skryt i det siste.

Jeg prøver meg likevel på en liten oppfordring til slutt: Det er lov å prøve og feile! Hvis du vurderer om sosiale medier kan være nyttig for din kommunikasjonsvirksomhet, er det med andre ord bare å prøve seg fram. Hvis du ikke lykkes i én sosial nettjeneste, er det bare å vurdere om det kanskje er andre kanaler som heller er aktuelle for din virksomhet. I sosiale medier blir du nemlig kontinuerlig evaluert; opplever du for eksempel at det er ingen som bryr seg om deg, er det et klart tegn på at du er til stede i feil kanal eller gjør andre opplagte feil. Lykke til!

I artikkelen prøver jeg å sette søkelyset på hvilke muligheter de nye nettjenestene gir for norske kommunikatører, altså for dem som arbeider innen informasjon og samfunnskontakt – eller «public relations» som fagområdet heter på utenlandsk. Artikkelen går gjennom eksempler på såkalte Web 2.0-tjenester du som kommunikatør bør kjenne til, blant annet fordi du må vurdere om slike nettjenester faktisk er noe virksomheten du arbeider for bør være til stede i. Uansett er det viktig å følge med og være oppdatert på trender på internett og andre kommunikasjonskanaler, selv om det ikke nødvendigvis alltid er direkte relevant for virksomheten din.

Takk til Jon Hoem ved Høgskolen i Bergen og Torill Mortensen ved Høgskulen i Volda, som jeg intervjuet i anledning artikkelen.

Mesta fikk fagprisen for rekrutteringskampanjen sin, mens Vinmonopolet fikk prisen for beste nettsted 2006. De øvrige prisene gikk til «Norsk politi» for beste interne bedriftsblad, «Oss mennesker imellom» for beste eksterne bedriftsblad, beste design og beste forside, «Magasinguiden» for beste oppslag, «SAS Braathens magasinet» for beste foto og «Gemini» for beste journalistikk.

Det er morsomt at Kommunikasjonsforeningen benytter sjansen til å hedre en kommuniserende ikke-kommunikatør på denne måten, og Abrahamsen er en verdig vinner av årets hovedpris. Tidligere vinnere har vært Jonas Gahr Støre, Knut Jørgen Røed Ødegaard, Frelsesarmeen, Kristin Halvorsen og Kadra.

Frode Vik Jensen, styreleder i Kommunikasjonsforeningen, har delvis gått ut mot Mejlænder påstander i en kronikk publisert på foreningens nettsider og en kortere versjon i Dagbladet. Kommunikasjonsforeningen er en organisasjon for norske kommunikatører som først og fremst arbeider for fagutvikling (undertegnede er medlem, så det er nevnt). Vik Jensen, for øvrig selv en erfaren byråmann i Burson-Marsteller, er enig med Mejlænder i at det også i kommunikasjonsbransjen finnes dårlige utøvere av faget, men at det kontinuerlig pågår en sunn utvikling i bransjen. Ifølge Vik Jensen finnes det nyere undersøkelser enn de Mejlænder bygger kritikken på som viser at utviklingen går i retning av mer åpen kommunikasjon og faglig etterrettelighet.

Norske informasjonsrådgivere (NIR) er bransjeorganisasjonen for kommunikasjonsbyråene, hvor de fleste byråene er medlemmer. Styreleder Hauk Lund i NIR svarer på kritikken ved å peke på at veksten i kommunikasjonsrådgiverbransjen reflekterer tiltro til bransjen – ikke motsatt. Antall kunder øker, både i privat og offentlig sektor. Når det gjelder beskyldningene om hemmelighold, svarer Lund at konfidensialitet rett og slett av og til er nødvendig og riktig av hensyn til kundens sak.

Mejlænder trekker uansett fram noen viktige poeng i kronikken, blant annet at en del rådgivere har en tendens til å overdrive verdien av medieoppslag sammenlignet med andre kommunikasjonstiltak. Det er sannsynligvis også noen som opererer på et tynt faglig grunnlag og som likevel tar seg godt betalt for tjenestene sine, noe som går ut over tilliten til bransjen generelt. En åpen debatt om forholdene i bransjen og faget og fagutvikling, er uansett positivt og vil drive faget og yrkesetikken framover. Det foregår for øvrig også et interessant arbeid med et system for kvalitetssikring av byråene som kanskje kan rydde opp i forhold til de mer useriøse rådgiverne.

Kommunikatørene oppgir at de arbeider strategisk tett på ledelsen, men det viser seg likevel at arbeidet domineres av oppgaver som internkommunikasjon og mediekontakt. Selv om kommunikatørene – eller informatørene som de (ehm, vi) ofte også kalles – anser sitt faglige nivå for å være høyt, føler de fleste at yrkets status er midt på treet. Mange av kommunikatørene arbeider nettverksbasert og bruker sine kontakter aktivt for å lykkes i jobben.

På den mer kuriøse sida foretrekker kommunikatørene å lytte til NRK P2 og se på NRK2. Samtidig viser undersøkelsene at denne yrkesgruppen har liten tiltro til mediene generelt, en tillit som er gradvis svekket i løpet av de siste ti åra. Det kan enten bety at kommunikatørene vet at det er alt annet enn gravende journalister som står bak nyhetsoppslagene, eller at de rett og slett sliter med innsalget til mediene…

For øvrig viste Kommunikasjonsforeningens medlemsundersøkelse for 2005 at selv om gjennomsnittskommunikatøren er kvinne, opplever faget faktisk at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn øker i kvinners disfavør – ikke utlignes som burde være det naturlige.

Gjennomsnittslønn er ikke nevnt i resultatene som foreløpig er publisert, men medianlønn gir her uansett et bedre bilde av hvor lønna til de fleste informatørene ligger. I tillegg til lønn, viser undersøkelsen f.eks. hva norske informatører får dekt av arbeidsgiver. Over 80% av respondentene får dekt mobiltelefon, mens bare halvparten får dekt internettabonnement. Andre goder som vaskehjelp, barnehageplass og firmabil er relativt sjelden.

En undersøkelse av Kommunikasjonsforeningens medlemsdatabase i fjor sommer viser at nesten 60% er kvinner, og det er grunn til å anta at kvinneandelen kommer til å øke i årene framover i og med at kvinneandelen blant studentene nærmer seg 70%. Selv om tallene kun er basert på medlemsdatabasen, er det grunn til å tro at tallene gjenspeiler den norske virkeligheten relativt godt. For øvrig ser det også ut til å være kvinneflertall i bransjen internasjonalt.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er uheldig for informasjonsbransjen generelt og kvinnelige informatører – som gjør samme jobb som menn – spesielt. Forhåpentligvis vil resultatene av undersøkelsen være en vekker og dermed bidra til å jevne ut og utligne denne urettferdigheten. Det er urovekkende og overraskende at lønnsgapet kun har økt de siste to åra.