Kollektivtransport og brukervennlighet

Torsdag 13. november ble Verdens brukervennlighetsdag (World Usability Day) markert over hele verden. Temaet i år var brukervennlighet og transport. For meg er det nærliggende først og fremst å tenke på problemstillinger knyttet til kollektivtransport, men det kan selvsagt like gjerne gjelde utfordringene jeg møter på som syklist til og fra jobb eller når jeg kjører bil en sjelden gang. I anledning brukervennlighetsdagen har jeg notert et par småepisoder fra Oslos kollektivtransport forrige uke.

Billettyper og -priser

Oslo sporveier har mange «morsomme» løsninger som – når jeg tenker meg om – egentlig kun fungerer fordi jeg er vant til å bruke de ulike tjenestene, ikke nødvendigvis fordi de er enkle i bruk. Og er det grunn til å håpe på bedring hvis det om noen år blir innført nytt bilettsystem i Oslo og Akershus? Enn så lenge er uansett spørsmålet om det egentlig er brukervennlig med Sporveiens virrvarr av billettyper og -priser, som du blant annet kan kjøpe på automater, i kiosker og om bord på buss, trikk og båt. Er de blå enkeltbillettene du kjøper i kiosken like gjeldende som de gule du kjøper på en av Sporveiens egne automater? Er det enkelt å vite hvilke billetter som allerede er stemplet og gyldig, og hvilke du må stemple om bord for ikke å være en sniker? Gjelder billetten jeg kjøpte i Oslo når jeg bytter transportmiddel for å dra videre til Akershus? Hva lønner seg av enkeltbilletter, fleksikort, dagskort, ukeskort og månedskort – som det til og med finnes flere typer av? Og hvordan i all verden fungerer Stor-Oslo lokaltrafikks mystiske kupongkort?

I forrige uke prøvde jeg å finne ut hva som ble billigst for meg fra Oslo sentrum til Kolbotn. Første dagen kjøpte jeg først enkeltbillett på bussen i Oslo, og det er i teorien den dyreste varianten (kr 34). Deretter gikk jeg om bord på en buss til Kolbotn og betalte kr 16 for overgang, altså kr 50 totalt. Neste dag regnet jeg med jeg ville oppnå billigere pris, fordi jeg hadde kjøpt enkeltbillett på en kiosk i Oslo sentrum på forhånd. Dette er i teorien billigste alternativ (kr 24) innenfor bygrensene. Når jeg så kjøpte overgang på Kolbotn-bussen, kostet dette kr 30. Altså kr 54 totalt. Det forvirrende her er altså at det som vanligvis er billigst for meg som kunde i Oslo sentrum (kjøpe billett på automat/i kiosk), viser seg å være dyrest. Ikke det at fire kroner er mye å mase om, men Sporveien har for lengst innprentet at det er fornuftig å kjøpe billett på forhånd og ikke om bord. Denne lille historien er uansett et eksempel på at Sporveiens prissystem er forvirrende og dermed ikke så veldig brukervennlig.

NÃ¥r kommer bussen?

Sanntidssystemet som på en del holdeplasser viser hvor lenge det er igjen til trikken eller bussen din kommer, er brukervennlig når det fungerer. Selv om Sporveiens minutter virker lengre enn vanlige minutter, vil jeg si at dette er fine, kundevennlige greier. De har også videreutviklet tjenesten, slik at du lett skal kunne finne ut hvor lenge det er til avgang, selv på holdeplasser uten sanntidssystem montert. Du sender enkelt og greit en sms og får svar tilbake når bussen eller trikken kommer – i reell sanntid, ikke slik det står i rutetabellen. Dette testet jeg også forrige uke. Jeg skrev nøyaktig inn det som det på rutetabellen på holdeplassen stod jeg skulle gjøre, og fikk kjapt svar tilbake:

Stoppestedet JERR er ikke med i sanntidssystemet eller sanntidsdata er ikke tilgjengelig.

Ja vel? Jeg minner om at jeg skrev akkurat det samme som stod i rutetabellen, og i og med at jeg var på et trikkestopp (Jernbanetorget) som til og med har synlig sanntidssystem, er jo tilbakemeldingen jeg fikk noe merkelig. Det skal sies at jeg bare testet én gang, men jeg håper jo at systemet egentlig fungerer sånn noenlunde. Det jeg reagerte mest på er den lite brukervennlige tilbakemeldingen jeg fikk. Hva med å legge inn telefonnummeret til Trafikanten i meldingen? Det vil om ikke annet gjøre det enkelt å ringe til et menneske for litt nødhjelp.

For øvrig kan du få sanntidsinformasjon på mange andre måter også. På datamaskinen via trafikanten.no og på mobiltelefonen via wap.trafikanten.no er nok de mest nyttige alternativene for de fleste av oss. Ellers er det verdt å nevne at Making Waves har utviklet en tjeneste for pc og mobiltelefon kalt Må jeg løpe?, som også bruker data fra Trafikantens sanntidssystem. Brukere av nettleseren Opera 9 kan installere en sanntidswidget, og det eksisterer kanskje en dashboard-widget for Mac også?

Andre historier relatert til Verdens brukervennlighetsdag i Norge, kan du lese via Dataforeningens nettsider.

Brukervennlighetsdagen

Verdens brukervennlighetsdag har blitt markert siden 2005 etter et initiativ fra Usability Professionals’ Association (UPA). Målet med dagen er å sikre at viktige tjenester og produkter er tilgjengelige og enkle å bruke. Brukervennlighetsdagen markeres over hele verden hver andre torsdag i november.

123-meme

En (et?) meme er ikke noe jeg har slengt meg med på alt for ofte tidligere, men i og med at det kan være litt morsomt å følge slike fenomeners ferd gjennom bloggsfæren, tar jeg oppfordringen fra Leif og skriver et 123-meme-innlegg jeg også. Reglene for meme-en er:

  1. Ta opp boka nærmest deg
  2. Ã…pne side 123
  3. Finn den femte setningen…
  4. …og publiser de neste tre setningene
  5. Tagge (pinge) fem andre bloggere og fortell hvem som pinget deg

Boka nærmest meg akkurat nÃ¥ er Norges fjelltopper over 2000 meter, det vi vel kan kalle en vaskeekte coffee table book – altsÃ¥ en bok som kanskje først og fremst er pen Ã¥ se pÃ¥ og mer til Ã¥ bla i heller enn Ã¥ lese fra perm til perm. Jeg har med andre ord ikke besteget alt for mange av disse toppene ennÃ¥, men i sofaen er det ogsÃ¥ fint Ã¥ gÃ¥ pÃ¥ tur. Uansett, pÃ¥ side 123, fra setning fem stÃ¥r følgende:

En snøskavl opp mot fortoppen kan by på problemer, spesielt tidlig på sommeren. Isøks og eventuelt stegjern kan da være til god hjelp. Fra den vesle fortoppen er det enkelt over topplatået via Østtoppen til topps.

Det det her er snakk om er for øvrig fjelltoppen Styggehøe (2213 moh.) i Jotunheimen.

Dermed gjenstÃ¥r kun punkt fem i «memeordren», altsÃ¥ tagge fem andre bloggere. Det er ikke bare enkelt Ã¥ se hvem som har blitt tagget allerede, sÃ¥ du fÃ¥r ha meg unnskyldt hvis du allerede er blitt tagget. Jeg taggepinger herved Jo Christian, Ole Stian, Per-Erik, Rune og Tormod. Beklager hvis dere ikke liker meme-plaging;-)

4,4 milliarder kopper kaffe skal drikkes

MokkakanneDet norske folk generelt og muligens undertegnede spesielt, er som kjent trofaste kaffeslaver. Funnene i «Kaffeundersøkelsen 2006» understreker dette til gangs: 2,8 millioner nordmenn drikker rundt 12 millioner kopper kaffe om dagen, noe som betyr at vi skal tylle i oss intet mindre enn 4,4 milliarder kopper i år. Rundt regnet skulle det også bety at hver enkelt kaffeslavenordmann i gjennomsnitt drikker over fire kopper om dagen. Selv om jeg sikkert er med på å trekke snittet opp, høres dette uansett ut som et ganske heftig forbruk.

Kaffeundersøkelsen foretas hvert tredje Ã¥r, og Ã¥rets undersøkelse viser at det har vært en liten oppgang i forbruket siden 2003. Det virker som at flere og flere drikker mer og mer latte pÃ¥ Løkka og andre espressobaserte varianter, men undersøkelsen viser overraskende nok at vanlig svart trakterkaffe er varianten som øker mest. Men det er kanskje ikke sÃ¥ merkelig likevel? Svart er ofte det nye svart – ogsÃ¥ i kaffeverdenen.

Norsk kaffeinformasjon som har bestilt undersøkelsen, har en grei oversikt over ymse kaffeoppskrifter. NRK.no har også samlet en del kafferelaterte oppskrifter.

Podcast for en neve dollar

Podcasten til Ricky «The Office» Gervais er blitt en av de absolutt mest populære podcastene i verden. The Ricky Gervais Show er laget i 12 episoder og har vært tilgjengelig gratis via den britiske avisa The Guardian. Det var meningen kun å produsere disse 12 episodene, men på grunn av den enorme populariteten vil Gervais-podcasten nå fortsette videre som en podcast du må betale for. Prisen for det som nå kalles sesong 2 blir 1,95 amerikanske dollar per episode eller 6,95 for hele sesongen samlet. Firmaet Audible har nå tatt over podcasten fra The Guardian, og de håper dette er første steg mot å gjøre det mer vanlig og akseptert å ta betalt for podcaster.

Jeg har hørt en del på disse gratis-podcastene, og det har tidvis vært veldig morsomt. Det er derfor synd at jeg nå må betale for å høre Gervais og kompisene prate skit, selv om jeg ser et visst poeng i at det kanskje går an å betale for kvalitet i den stadige voksende podcast-jungelen. Sesong 2 av Ricky Gervais-podcasten blir tilgjengelig via www.rickygervais.com og iTunes.

Hvis du ikke ønsker Ã¥ betale en neve dollar for Ã¥ høre en bra podcast, finnes det sevsagt utrolig mange gratisalternativer. Det kan være litt problematisk Ã¥ finne de som er verdt Ã¥ høre pÃ¥ og som favner interessene dine, men det fungerer likevel brukbart Ã¥ søke seg fram i f.eks. iTunes eller Yahoo!s podcast-oversikt. Et norsk alternativ i humorsjangeren som jeg kan anbefale, er Kommisjonen med Atle Antonsen og Johan Golden pÃ¥ Kanal 24. NRK har ogsÃ¥ en del podcaster Ã¥ tilby, men nÃ¥r blir Hallo i uken gjort tilgjengelig? Et alternativ for dem som befinner seg ekstra dypt inne i den norske bloggsfæren, er Hjortens podshow, en podcast i en helt egen sjanger…

Ricky Gervais-podcast

The Guardian har lansert en ny podcast med Ricky Gervais og venner. Her i heimlandet barndom kjenner vi best Gervais fra tv-serien The Office, som gikk på NRK for litt siden. Episodene skal være på en halvtime, og i første episode snakker de blant annet om fordelene og ulempene ved den teknologiske utviklingen. Podcasten virker i hvert fall lovende, selv om en halvtimes skitprat uten andre avbrudd enn litt reklame kanskje er i lengste laget. Uansett ser dette ut til å være bra underholdning å høre på når du sitter sitter på bussen, kjører bil o.l.